Historie
SÆTERPLASS FRA 1750 - GJESTESTED FRA 1800
Spiterstulen var opprinnelig en setergrend til slektsgarden Sulheim som ble utvidet for gjester første gang tidlig på 1800-tallet, og kommersiell drift fra 1850. Gjennom syv generasjoner har stedet siden blitt utbygd og modernisert. Men det gamle preget er bevart – med flere små og store hus i ett tun.
Historien om Spiterstulen er en beretning om en seter som lå ved ferdselsveien gjennom Visdalen og ble et sted der ferdafolk tok inn – en seter som gradvis utviklet seg til en komfortabel turisthytte.
Steinar Sulheim (1815 – 1856), som mistet faren Torger Stenersen tidlig, blir karakterisert som en foregangsmann med sans for framgang og utvikling på mange områder. Han satte i gang tamreindrift i Visdalen – den første i Jotunheimen. Hovedbygningen på Nigard Sulheim er av det som er igjen etter Steinar. Men hans største bedrift er førstebestigningen av Galdhøpiggen i 1850 – som “kjentmann” sammen med de to lærerne Arnesen og Flåten. Det sies at han var betenkt over dette innfallet; det tok seg ikke ut for en bonde å gå opp på en fjelltopp hvor han verken hadde jakt eller buskap å skylde på. Det er sagt at verken tamreindriften eller turistdriften på Spiterstulen kastet noe av seg i Steinar si levetid. Steinar døde bare 41 år gammel og enken, Anne Engebretsdatter, solgte Nigard Sulheim og seteren på Spiterstulen til Rolv Larsen og det var han som satte i gang med turistdrift i egentlig forstand.
I 1860-årene endret synet seg på dette med fjellvandring. “Desse helsikes byfantein som fær i fjeille, ligg på sætrom, et upp dråtten og hefta burt budeiøyn”, var nok ikke like populære hos alle i bygden. Rolv var forutseende da han valgte turismen foran gardsdrift. I 1874 skiver W.C. Slingsby at “Spiterstulen var en to roms hytte som huset en mann, hans hustru og en liten pike. Dette stakkars lille barn måtte bo der i to måneder eller så – uten lekekamerater eller leketøy…. Jeg bestemte meg for i fremtiden aldri å reise i Norge uten å ha med meg noen småbilder, eventyrbøker eller andre småsaker som jeg kunne gi bort på sætere og avsidesliggende gårder”. I 1875 besøkte den samme Slingsby igjen Spiterstulen: “Her, viste det seg, var et ekstra rom blitt bygget til seteren siden mitt forrige besøk. En liten gutt som hette Alphæus, gjorde seg svært nyttig og lyste for oss med en tyristikke mens vi laget mat og gjorde oss nattklare. Jeg som for første gang i en “Ashantee lommehengekøye” – den var en storartet erstatning for en seng”.
I 1881 ble den “nye” turisthytten bygget. I DNT sin årbok for 1883 står det at “hytten er bygget lige ved det gamle sæl med en lukket gang imellem og kommer fuldt ferdig til at indeholde 3 rum, et større med peis og 2 mindre med 5 dobbelte senge”. Nye utbygginger fulgte i regi av Rolv Larsen både i 1890 (da Spiterstulen hadde plass til 30 reisende) og i 1893 da ytterlige fire rom med åtte senger ble bygget.
Det eldste fotografiet vi kjenner til fra Spiterstulen – 1884. Vertinna, Marit Sulheim, står i døra. Søster Anne midt på bildet ved siden av bror, den kjente fjellføreren Lars Sulheim den eldre. Bilde er hentet fra et prospektkort.
Det var da Lars Eilivson Sulheim og Karen tok over som vertskap på Spiterstulen i 1916 satsingen startet for alvor og fra nå av gikk byggingen slag i slag og Charlotte og Eiliv (over) overtok en bedrift hvor bygging og høyst merkbar utbedring hadde pågått mer og mindre kontinuerlig i 35 år.
5. oktober 1978 er en spesiell dag i Spiterstulens historie. Klokken halv ti om kvelden skingret brannsirene i Lom. På en natt ble Hugubygningen fra1934-35 lagt i aske. Og Gamle-sætre ble så ille medfart at den måtte rives. Reddet, men brannmerket, var spisesalen og kafeteriaen. Brannårsaken var et TV-apparat som eksploderte. Ingen ble skadd, enda fjellskolen var i full gang. Eilev gjorde disse notatene: “Brannen var ei påkjenning. Fyrst sjokket og kampen mot flammene – ein motstander som ikkje berre var for sterke, men som til og med lo av deg og sleikte seg innpå deg frå alle kantar. Maktesløyse.” I 1980 vart så Ny-stugu tatt i bruk og det første måltidet tilbredt på det nye kjøkkenet.
Bente og Svein var generasjonen som for alvor startet det enorme arbeidet med å prioritere vedlikehold framfor utbygging. De har satt sitt merke med å få totalrenovert Eiebu, som er et gammelt tømmerhus fra garden Nigard Sulheim. Dette var et "lyft" for Spiterstulen, men veldig viktig for å kunne bevare den gamle stilen og historien på stedet. De har begge lagt ned et helt liv og livsverk på turisthytta i Jotunheimen. Fra starten av 2000 -tallet var de som sto for det meste av den daglige driften på turisthytta.
Etter sesongen 2016 tok Bodil og Bjørn Andreas over driften, de drev da sammen med Bente og Svein et siste år. Det var et 20-årig godt, nært og langt samarbeid som gikk mot slutten, og Spiterstulen gikk over i en ny fase. Etter 2020 sesongen måtte de dessverre gi seg som drivere og siste ledd i slekten. Fra 2021 er det ekstern driver. Det er mange utfordringer som ligger i fremtiden, hovedfokuset vil være renovering og vedlikehold i nært samarbeid med eiendom selskapet. For gjestene sin del skal de fremdeles få oppleve god «sæterdrift» med hvile, trygghet og god mat.